Ingvild Telle

Ser du mye HBO-serier så ser du også mye til av disse kaffekoppene. De er så kule, synes jeg. Kanskje ikke så rart. De er jo tross alt hvit, blå og oransje. Typiske farger jeg liker. Jeg skal ta med meg noen hjem til Norge og bruke dem til oppbevaring av diverse saker. Som på bildet under.

Foto: http://open.salon.com/blog/joanpgage/

Fra The Cool Hunter: New York artist Tara Donovan is a master of seeing. Not just looking, but actually seeing. Her sculptural, one-of-a-kind art is based on her ability to see, imagine and create forms, shapes and textures from ordinary objects that most of us don’t even notice. She creates art from rolls of tape, pieces of pencil, Styrofoam cups, paper plates, napkins. Her sculptural works evoke thoughts of nature. A perfect example is the ‘Untitled’ cloud formation she created in 2003 from Styrofoam cups and glue.

Les mer her.

Foto: the cool hunter

To postere jeg godt kunne tenke meg på veggen. The Specials posteren er laget av Anna Martine Nilsen, og Robyn-posteren er laget av Levi Bergqvist og Kristian Hammerstad.

Via Osloposters.

Foto: osloposters.net

Denne gangen har Henrik Vibskov satt seil og knytt dobble halsstikk. Temaet for hans vår 2011-kolleksjon er bølger, seiling, og kystliv, og den har fått konseptnavnet Man VS Waves. Blant grafiske mønstre (som jeg mistenker er inspirert av bølger), komfy, stripete bodys og kjoler, finner man kimonoaktige svarte og grå jakker og kåper, samt klassiske Vibskov-plagg som haremsbukse og rutete leggsokker.

I motsetning til høst-2010-kolleksjonen er vår-2011 tonet grundig ned. Færre farger, færre lag, færre detaljer. Fargepalletten er likevel kanskje den jeg liker best: Kystfarger. Som om han har være inspirert av tang, oljeregnjakke, fiskebåter, røsslyng og blåser, elementer som jeg har vokst opp med. Vakkert!

Se selv.

Ikke langt fra der jeg bor ligger Oslos beste forretning for antikviteter, Samlersenteret AS, og hver gang jeg har gått forbi har jeg stoppet opp og sett på denne stjerneglobusen. Nå skal forretningen legge ned og det er 20-70% avslag på alt. Jeg slo selvsagt til, er den ikke flott?

Mest av alt vil jeg ha en stjerneglobus fordi jeg er helt hekta på Petter Amundsens “Shakespeares skjulte koder“, hvor han legger frem teorien (og bevisene) om at Shakespeare ikke har skrevet Shakespeare, men at det er Fransis Bacon og frimurerorganisasjonen Rosenkroizerne som står bak. Og at det ligger en skatt gjemt på Oak Island utenfor Kanada, noe Amundsen fant ut ved å bruke en stjerneglobus. Det hele er veldig spennende og ekstremt omfattende.

Ikke nok med alt dette, så er faktisk mitt nye klenodium også en sparebøsse med en peng oppi, men den får jeg ikke ut fordi jeg mangler nøkkel. En siste vittig ting: første gangen jeg var inne i butikken for å se på globusen, fortalte mannen i butikken at det i gamledager var bankene som beholdte nøklene til sparebøssene. Hvordan skulle ellers folk kunne spare penger? Haha.

Foto: ingvild telle

Våre kjære bergens-gutter i The New Wine slapp tidligere i år singelen Bridge, blant annet på en snasen 12-tommer. Og selv om jeg liker sangen aldri så godt, så er jeg enda litt mer forelsket i profilen deres. Med Grandpeople som veivisere har musikerne fått et solid resultat.

Grandpeople, som for øvrig er et bergensk designstudio, skapte et illustrasjonskonsept hvor abstrakt kunst og mattematiske elementer utgjorde et reglement av gjenntagelser. Mønsteret er blitt printet på diverse effekter. Kult.

Foto: grandpeople.no

Jeg jobber med en hel bråte flotte svensker, og resultatet: jeg både snakker og tenker svensk i tide og utide. Men over til noe helt annet. På lørdag gikk jeg og Caroline innom en liten bakgård på Grünerløkka, hvor to gamle damer solgte diverse strikk. Jeg falt totalt for denne stripete genseren i finull (fra Hillesvåg), og skal derfor få mamma til å strikke en ganske lik en, dog med noen justeringer. Blant annet skal det være rundfelling på halsen i motsetning til at armene strikkes separat og syes på til slutt.

Foto: ingvild telle

Litt av Bård Breiviks kunstkube på Festplassen i Bergen. Gjett om meg og Tonje hadde en diskusjon om kunst i ettertid. Sjekk skepsisen i blikket. Hahaha.

Foto: ingvild telle

Via vår alles kjære “Fine ting og sjokolade” ble jeg oppmerksom på disse fargerike bib-smykkene. De er laget av Lorena fra Miami og selges på hennes Etsy-butikk.

Foto: etsy.com/people/spinthread

Skolens støvete lysekrone har blitt gnikket og gnukket og rensket for smuss, og den har fått nye krystallklare lyspærer. Vakkert, rett og slett!

Foto: ingvild telle

En dag jeg var på jobb på H&M, så var det en liten gutt på kanskje tre-fire år som stod og var fascinert av de lange smykkene like ved kassen. Han lot hendene gli gjennom dem, skottet opp på moren sin som stod like ved, og sukket ut et genuint “deeeeeeeilig”. Haha. Han var så søt, og jeg kjente meg kjempegodt igjen fra da jeg selv var liten. Litt den samme følelsen tipper jeg publikum har når de snor seg gjennom den japanske kunstneren Shinji Ohmakis utstilling Liminal Air.

Foto: www.abitare.it

For andre gang besøker jeg Irish Museum of Modern Art, og denne gangen var det tre nye utstillinger på plakaten. To av dem falt ikke helt i smak, men Anne Tallentires verk gav meg både inspirasjon og nye tanker. I det første utstillingsrommet hennes var omlag åtte bunker med plakater plassert på et bord, og publikum fikk lov å ta en plakat, fra en av bunkene, med seg hjem. For meg er dette veldig spennende, fordi det bryter med normen som sier at kunstverk ikke skal røres, og publikum skal ikke være annet enn en tilskuer.

Jeg gikk rundt på Imma og tenkte på hvor streng museumsinstitusjonene egentlig er. “Do not touch”, “No photos”, “Watch your head”, “Keep left”, “This way”, “No running”, osv. Og ikke nok med det, man skal være stille, beundre verkene, reflektere og sveve videre til neste, som på et slags samlebånd. I løpet av den timen jeg var der forlot to foreldre fordi barna deres bråkte for mye. Noe som får man til å stille spørsmålet, hvem er kunst egentlig laget for?

Det hele er ganske absurd, når man tenker over det, for kunstnerne selv er kanskje den gruppen mennesker som ikke liker å følger samfunnets normer. Misforstå meg rett, jeg vil ikke at alle skal løpe rundt, rope og skråle og klå på kunstverkene, det bare fascinerer meg hvordan kontrasten mellom kunstnerne, kunstverkene, museumsinstitusjonen og publikum har oppstått.

Today I visited Irish Museum of Modern Art.

Foto: ingvild telle

Vis-a-vis Queen of Tarts, som jeg har anbefalt i Dublin-guiden, ligger butikken Retrospect. Jeg tok meg en prat med mannen som driver butikken, og han fortalte meg at den er på sitt sjette år og at han (og hans partnere) reiser til skandinavia for å gjøre større innkjøp. Irland har nemlig vært et såpass fattig land at design ikke har vært prioritert, og dermed er det vanskelig å oppdrive møbler av denne typen. Er du i byen bør du absolutt ta turen innom Retrospect. Du skal heller ikke se bort i fra at du finner drømmelampen billigere her enn i Norge, dog, det kan bli litt vanskelig å frakte den hjem. (Unit 2, Cows Lane, Templebar)

Retrospect is a wonderful little store in Dublin that offers an eclectic collection of vintage high quality furniture, lighting, ceramics and glass. (Unit 2, Cows Lane, Templebar)

Foto: ingvild telle

To prints jeg godt kan like. Fra Brainstorm Print and Design.

Foto: wearebrainstorm.com

Jeg må fortelle dere om et morsomt verktøy, som gjør livet på lesesalen litt mer gøyalt. IOGraph er et program som sporer alle bevegelsene du gjør med datamusen. Holder du musen i ro dannes det en prikk, som blir større og større dess lengre musen er i ro på samme punkt. Slik ser mine bevegelser ut etter i overkant to timer sporing. Sykt hva?

Prøv selv med IOGraph.

Foto: privat

Delvis tilfeldig, delvis bevisst har jeg endt opp med å ta bilder av diverse skilt her i Dublin. Irene sender ut beskjeder på en helt annen måte enn i Norge, og det er tydelig at eiendom, og markering av eiendom, har mye å si for dem.

Foto: privat

I går dro jeg på en aldri så liten fotosafari for å bli litt mer kjent med både byen og kameraet mitt. Jeg tok utgangspunkt i å dra østover langs Liffey´en, med sinnet åpent for å ta omveier. Mitt beste tips når du er ute på slike hverdagseventyr, er å la nysgjerrigheten lede veien. I går ledet den meg til Grand Canal Theatre, som jeg ikke engang ante fantes i Dublin. For en fin opplevelse! For mer info om bygget, les her.

I det fjerne så jeg en merkelig bygning.

Teateret er flunkende nytt, tegnet av arkitekt Daniel Libeskind og åpnet 18. mars i år.

Et slags skjevt klossesystem med asymetriske linjer.

Ganske flott egentlig.

Området er under ombygging, og skal i fremtiden fungere som et av byens kulturelle kvarter.

Fasaden utfordrer oppfattelsen av rom.

Stålflatene (er det stål?) gav et flott gjenskinn som forsterket den deilige vårdagen.

…er en bok av den tyske fotografen Jurgen Teller, og inneholder en serie portretter av modeller utenfor hans hjemsted. Terminologien go-see refererer til møte mellom modell og fotograf, hvor ingen av partene tjener penger på det. Målet er at modellen skal få gode bilder, som forhåpentligvis jumpstarter hennes karriere, mens fotografen får den gyldne mulighet å være den som oppdaget “the next new face”, og dermed bli mer kjent som fotograf.

I Tellers kronolog fra 1999 har ingen av modellene særlig (eller noen) smike og kun naturlig lys er benyttet. Det er en veldig deilig naturlighet over alle de 460 sidene som jeg absolutt kan anbefale deg å bla gjennom.

Foto: privat

Se så søtt mønster det er på mitt nye nett. Det er i tillegg regntett og virkelig midt i blinken, siden jeg i hele høst har pakket inn verdisaker i plastikkpose før jeg har puttet dem ned i den anti-regntette tote bagen min fra Astrup Fearnley.

Foto: privat

Denne videoen fra Nasa er ikke bare utrolig interessant, den er og veldig bra laget. Legg merke til fontene de har brukt, de grafiske bildene, bildevinklene og klippingen. Jeg skal ikke skryte på meg noen teoretisk kunskap om tv-produksjon, men min personlige erfaring forteller meg at amerikansk TV på 70-tallet var langt mer behagelig å bruke tid på enn det er i dag.

Legg også merke til de fantastiske modellene som er bygget. Er det rart jeg liker science-fiction og astronomi?