Verdens fineste kjærestepar er Sean Lennon og Charlotte Kemp. Sean er John Lennons yngste sønn og et klassisk eksempel på ‘barn av to kjente foreldre’, og er derfor en altmuligmann som både lager filmer, musikk og kunst, er skuespiller osv. Mer har jeg ikke å si om dem, annet en gjentagelse av at de er verdens fineste kjærestepar.
Jeg så nylig dokumentaren The U.S vs. John Lennon, og satt igjen med en mektig følelse av motivasjon og inspirasjon, samt noen tårer. Aldri før har jeg sett en så sårbar side av Yoko Ono.
Finest couple ever: Sean Lennon and Charlotte Kemp!
Andre kvinne ut er den engelskfødte skuespilleren, modellen og sangeren Jane Birkin. Til min store glede er hun fremdeles i live, i motsetning til mange av hennes fellow 60- og 70-teasers. Hun er mest kjent for duetten hun gjorde sammen med Serge Gainsbourg “Je t´aime….moi non plus” i 1969, en sang som forøvrig ble forbudt på samtlige radiostasjoner for sitt seksuelle utrykk – et utrykk som skulle bli ett av Birkins trademark. Med hele 74 filmroller på samvittigheten har du kanskje sett henne i Agatha Christies Døden på Nilen (1978) eller i Solen var vitne (1982), som Birgitte Bardots elsker i filmen Don Juan fra 1973, eller i den mer kjente Le Divorce (med min favoritt Kate Hudson) fra 2003. I tillegg har hun gitt ut hele 22 plater.
I 1984 lanserte Hermès “the Birkin bag” som i dag er en av Hermès´ dyreste og mest populære håndvesker.
Jane har tre barn, Kate Barry med den britiske komponisten John Barry, Charlotte Gainsbourg med Serge Gainsbourg og den høyst aktuelle Lou Doillon med regissør Jacques Doillon.
Jeg ønsker fremover både å utvide min egen og deres horisont hva klassiske og uklassiske ikoner gjelder. Først ut i denne serien er en av mine personlige favoritter: David Bowie. Jeg har ved flere anledninger blogget om musikken hans; den litt skranglete deilige britiske poprocken som så harmonisk matcher hans like skranglete, britiske, vampyrlignende utseende. Han er vakker på et karismatisk, atypisk vis: med merkelige øyner, feminine linjer og karakteriskisk nese.
Født i London i 1947 er David Rupert Jones, som han egentlig heter, en av popkulturens fremste artister. Han har 24 utgivelser på samvittigheten og har i tillegg også utmerket seg som skuespiller, som video- og billedkunstner og som skribent. I hans yngre dager redefinerte han betydningen av hva en rockekonsert var, og var i sin prime time som Ziggy Stardust sterk influert av sjangre som kabaret og musikal, og av teaterfornyeren Brecht (takk, drama & teaterkommunikasjon).
Hans første hit var Space Oddity, som dels var inspirert av månelandingen og av Stanley Kubricks fantastiske 2001: En romodyssé. Og albumet Diamond Dogs, fra 1974, er basert på George Orwells fremtidsroman 1984. Sent i 1970 flyttet han og hans gode venn Iggy Pop til Vest Berlin for å fornye seg selv og musikken. Fra denne perioden gav han ut tre album som i ettertid er kjent som Berlin-trillogien. Inspirert av Kraftwerk og Neu!. Ja, her hagler det både popkulturelle og litterære refferanser.
80-tallet tilbragte han på den aldri så hippe London-klubben Blitz og var med på å definere New Romantics-bølgen. Før han sakte med sikkert skled over i 90-tallet hvor han (fortsatte å) utforsket alternativ rock og elektronika.
Hans siste album, Reality, ble sluppet i 2003 og inneholder en av mine favorittsanger: New Killer Star. Du hører den nederst i posten. Fabelaktig liveversjon hvor du i tillegg får sett hans like fabelaktige kvinnelige bandmedlemmer!
25 år fra Bergen, men bor for tiden i Oslo. Arbeider som frilansjournalist og tekstforfatter ++. Er lidenskapelig opptatt av teater, foto, film, musikk, kunst og alt annet flott.
