For andre gang besøker jeg Irish Museum of Modern Art, og denne gangen var det tre nye utstillinger på plakaten. To av dem falt ikke helt i smak, men Anne Tallentires verk gav meg både inspirasjon og nye tanker. I det første utstillingsrommet hennes var omlag åtte bunker med plakater plassert på et bord, og publikum fikk lov å ta en plakat, fra en av bunkene, med seg hjem. For meg er dette veldig spennende, fordi det bryter med normen som sier at kunstverk ikke skal røres, og publikum skal ikke være annet enn en tilskuer.
Jeg gikk rundt på Imma og tenkte på hvor streng museumsinstitusjonene egentlig er. “Do not touch”, “No photos”, “Watch your head”, “Keep left”, “This way”, “No running”, osv. Og ikke nok med det, man skal være stille, beundre verkene, reflektere og sveve videre til neste, som på et slags samlebånd. I løpet av den timen jeg var der forlot to foreldre fordi barna deres bråkte for mye. Noe som får man til å stille spørsmålet, hvem er kunst egentlig laget for?
Det hele er ganske absurd, når man tenker over det, for kunstnerne selv er kanskje den gruppen mennesker som ikke liker å følger samfunnets normer. Misforstå meg rett, jeg vil ikke at alle skal løpe rundt, rope og skråle og klå på kunstverkene, det bare fascinerer meg hvordan kontrasten mellom kunstnerne, kunstverkene, museumsinstitusjonen og publikum har oppstått.
Today I visited Irish Museum of Modern Art.
Foto: ingvild telle
